Non Messorem Timete

Jeg kan ikke for det, jeg savner fortsatt gamle vgb. Jeg har lekt her en stund nå, og jeg har nå likt meg også – det er ikke det. Men likevel sitter jeg her som en gammel sjøulk og tenker at jeg savner de gode, gamle dager. Da jeg var ung, da var layouten helt anderledes skal jeg si deg.

Jeg sukker litt og rusker litt i mosen som har begynt å gro på hodet mitt. Jeg har vært høyst fraværende en god stund igjen, og jeg tenker at dette er kanskje tidspunktet man gir seg på? Kanskje jeg er litt ferdig her?

….og kanskje finnes det nå et nytt leikeland på blogg.no? Jada. Jeg er et utro svin. Men jeg trenger å teste om jeg trives bedre der enn her før jeg kan si med sikkerhet at her (eller der) er plassen jeg helt sikkert har lyst til å være. Så sånn er det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag forsøkte jeg å synke HTC Hero’en min med laptopen min. Jeg kjøpte akkurat den telefonen fordi den er Linux-basert akkurat som alle laptopene mine – og vi liker Linux hjemme hos oss. Alt har gått så og si knirkefritt hittil – helt til jeg skulle synke telefonen og pcen altså. Det gikk bare ikke. Og etter et kjapt søk på nettet fant jeg ut at det ikke går an å synke Heroen med Linux-pcer.. Hvafan? Er ikke det en selvmotsigelse? Som om jeg skulle vært født og oppvokst i et land uten å ha lært meg språket der? Som om bilen min ikke skulle vært kompatibel med asfalt?

Seriøst, hvordan i alle dager kan man kjøre i gang en Linux-basert telefon som ikke snakker Linux? Det er kanskje det dummeste jeg har sett. Nei, vent, det dummeste jeg har sett er Charlotte Thorstvedt som programleder. Men dette kommer helt klart på en god andreplass!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg antar at alle har fått med seg nettsiden for de som ikke er utseendemessig utfordret. Hvordan kan man unngå det, når alle nettavisene reklamerer heftig for den? Uansett, jeg kan ikke si at jeg klarer å mønstre den store harmen over dette, jeg syns det er greit at de samler seg på en plass – så vet vi hvor vi har dem.

Jeg prøvde så hardt jeg kunne å ikke være fordomsfull. Jeg gjorde virkelig det! De er sikkert like oppegående som resten av oss, tenkte jeg, jaaada. Men så leste jeg Dagbladet, og jeg siterer salgsansvarlig i beautifulpeople.com:” Vi ville lage en side for mennesker som var lei av å bli skuffet hver gang de møtte en nettdate i virkeligheten. En side for alle dem som ikke fant noen likhet mellom bildet de hadde sett og personen de møtte.” For på beautifulpeople.com er det aldri noen som legger ut bilder som ikke stemmer overens med virkeligheten. Det står jo i reglene at det ikke er lov!

Eller som Berit engang sa: “Do not underestimate the power of stupid people in large groups.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg var liten var brettspill synonymt med ludo, sjakk, monopol eller om man var virkelig desperat, stigespillet. Men det finnes en helt annen verden der ute, en verden helt tom for juksepenger og ødelagte stiger og full av .. sau.

Jepp. Mitt nye yndlingsspill heter Shear Panic og går ut på å gjete rundt på en noe forvirret saueflokk, hvor alle sauene har lyst til å være på samme sted til samme tid – og hvor regelheftet inneholder flere puns på ord som har med sauer og klipping å gjøre enn jeg hadde anelse om fantes. Underlig nok er det ikke alle de dårlige vitsene som gjør dette til mitt favorittspill – selv om det nesten er grunn god nok i seg selv. Men når man åpner et brettspill og finner ut at brikkene er små, vellagde sauer av keramikk – vel, jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte bare elske spillet der og da.

Spillet går ut på å sanke poeng. I første runde skal dine to sauer gjetes så de står ved siden av hverandre. I andre runde er det om å komme aller nærmest Roger the Ram – den enest bukken i flokken. Det er han som står på første rad på bildet med rosen og åpen sjorte. Uh, åpen skinnfell. Whatever. Hunk er han i alle fall! I runde to skal man komme så nært som mulig den svarte sauen, og i siste runde må man komme så lang som mulig vekk fra saueklipperen..

Enkelt? Bare tilsynelatende.. Det er vanskelig nok å få sauene til å gå dit du vil, og som om ikke det var nok blir de hele tiden dyttet rundt på av alle de andre sauene. Innimellom får de panikk, og innimellom foretar de såkalte “ewe turns” – som altså ikke er en usving men en nitti graders sving. Logisk nok.

Jeg syns det er kjempebra, men før man gir seg i kast med det må man være obs på at det lett kan føre til ufrivillig breking og morsomheter på sauer og sauebonders bekostning..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Venstre eksisterer ikke i min verden. Du har opp og ned, fram og tilbake – og høyre. Alltid høyre. Om noen ber meg om å gå til venstre, går jeg automatisk til høyre. Eller som sensor sa under oppkjøringen min; “nei, nei – jeg mente den andre venstre!” Jeg har to hender som for meg ser helt like ut bortsett fra at de sitter hver sin vei (eller er speilvendte eller noe) – og det er overhodet ikke nok til at jeg klarer å skille hvilken som er hvilken. Det var greit i den tiden jeg gikk med klokke, men etter å ha mistet klokker nok til å brødfø telefonkatalogen i Kina ga jeg opp det prosjektet.

En stund opererte jeg med en rød og en grønn sokk – men det hjelper pokker så lite når man har sko på! Og i stressede situasjoner hjelper det ikke å prøve å huske hvilken av dem jeg skriver med. De ser fortsatt helt like ut, og all skriving skjer såpass automatisk at jeg aldri helt har tenkt over hvem av dem som gjør jobben.

Med et problem som dette skulle man jo tro at det gikk strålende for meg omtrent femti prosent av tiden – altså når folk ber meg om å gå til høyre- meeeeeeen dessverre har jeg “den andre høyre” som et godt alternativ til den vanlige høyre. Hvorfor skal alt og alle på død og liv ha et navn? Jeg for min del syns det holder lenge med å peke, det er i tillegg idiotsikkert. Og alle nye personer jeg møter heter “Hei Du!” inntil det motsatte er bevist!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Toget hadde kjørt akkurat så langt at jeg hadde rukket å forsvinne til drømmeland akkompagnert av Mike Patton. I setet ved siden av lå hundetingen krøllet sammen i reisebagen og sov, og alt var bare fryd og gammen. Helt til jeg ble brutalt vekket av en finger som gjentatte ganger ble dyttet mot skulderen min. Jeg lettet på øyelokket, klar til å minne konduktøren på at han alt hadde sjekket billetten min – og fant en guttunge på rundt tolv år med en lite sjarmerende mengde snørr i nesen.

Jeg vippet til side headsetet og kikket avventende på ham. Han snufset høyllydt og spurte usjenert “atte, kan eg få klappe hundæn din??”

Et øyeblikk der holdt jeg på å bli direkte usakelig i min irritasjon. Siden når ble det greit å forstyrre en person som har gjort det så tydelig som overhodet mulig at hun ikke vil ha noen kontakt med forbipasserende på toget? Likevel han spurte faktisk først, det er nok av dem som ikke gjør det. Så istedenfor å gjøre mitt beste for å skremme livskiten ut av ham, snudde jeg meg bare vekk, satte på headsetet igjen og svarte “NEI.” Da jeg åpnet dem igjen litt senere var han vekk, og takk for det.

Men alvorlig talt, hva feiler det folk egentlig? Ville du vekket en person fordi du likte skoene hennes og vile vite hvor hun hadde køpt dem? Eller fordi du ville vite hvor mange ram laptopen hadde? Eller hva jakken var laget av? Hva i innerste, svarteste granskogen gjør at dette plutselig er greit bare fordi det er en hund i bildet?

Og kjære, søte, snille foreldre. Å oppfordre barnet ditt til å gå bort til den søte hunden og klappe den uten å spørre eieren først er IKKE greit. Det er ikke på grensen til nabolandet til greit engang, og dere burde vite bedre! Jeg vet ikke hvor mange ganger dette har skjedd hittil for om jeg begynner å telle kommer jeg bare til å sovne.

Faktum er; jeg hater dere alle. La meg være i fred, jeg vil ikke ha kontakt med dere, jeg hater å snakke med fremmede og jeg har lyst til å sparke dere alle lukt til Bloksberg og gi vekk barna deres til noen som oppdrar dem ordentlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det stod en rørlegger parkert ved inngangen til blokken vår i dag tidlig. Jeg hørte ham faktisk allerede i det jeg kom ut på kjøkkenet, han spilte tekno så høyt at morgenrutinen min ble svakt forstyrret. Det hjalp seg da jeg lukket kjøkkenvinduet, men likevel. For høyt! Uansett, han hadde altså forlatt bilen da jeg kom ut med pelsene – og plassert den klassiske steinen bak det ene bakhjulet. Trygt og godt! Det var så vidt det var en svakt helning nedover akkurat der han stod, og likevel klarte han ikke å stole nok på håndbrekket sitt til å la det gjøre jobben. Og jeg tenker for meg selv at da er det helt klart på tide å gjøre noe med det!

Jeg syntes at det så såpass morsomt ut at jeg ville forevige det med min kjære HTC og hive det ut på Facebook som en hver normal person ville gjort. Og akkurat i det jeg stod helt oppi bilen med telefonen siktet mot dekket kom selvfølgelig rørleggeren tilbake. Skal hilse å si at det var evasive action på autopilot! Jeg vet ikke helt om å ta bilde av dekket på en annen sin bil virkelig ER en kardinalsynd, men der og da reagerte jeg med alle instinktene til en som blir tatt på fersken. Telefonen ble omdirigert til øret og akkurat i det rørleggeren rundet hjørnet på bilen kvitret jeg et muntert hallo til min imaginære venn i den andre enden. Rørleggeren kikket litt forundret på meg, noe som kanskje ikke er rart siden jeg stod halvveis lent oppetter bilen hans.

Jeg lot som ingenting og satte kursen ned bakken mens jeg satte igang en heftig diskusjon om hva som er best av Black Books og Black Adder med ingen på telefonen. Ingen kan si at jeg ikke lever meg inn i min fiktive omgangskrets i alle fall!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er Halloween i morgen. Jeg hadde planlagt å kjøre hanekam for moro skyld, og hanket inn tips til hvordan lage en man kan vaske ut istedenfor å barbere av dagen derpå. Og utsatte til nå å teste det ut, som den gode planleggeren jeg er.

Du lager sukkerlake, hiver det i håret og vips, hanekam. Kan da umulig være så vanskelig, kan det vel? Neida, å lage sukkerlaken var veldig lett. Men på ett tidspunkt ble jeg lei av å røre inn sukker (jeg stod ikke engang i køen da tålmodighet ble delt ut) og tenkte for meg selv at det var på tide å teste. Jeg kunne jo se hvordan det ble, så ville jeg også se hvor mye mer sukker jeg trengte!

Som tenkt så gjort, jeg kjølte ned sukkerlaken litt (nei, jeg klarte altså ikke å vente veldig lenge på at den skulle bli kald) og tok med svineriet inn på badet. Og jada, det gikk som det måtte gå. Smidig som jeg er klarte jeg selvfølgelig å veive hele kannen med lake rett av vasken og rett ned i sekken jeg bruker til treningsutstyr. Og utover baderomsgulvet. Og om noen var på badet i leiligheten over oss tror de nok antagelig at vi har for vane å dyrke djevelen på toalettet nede hos oss, for jeg ropte innmari høyt på ham akkurat i det øyeblikket.

Heldigvis var det ikke noe treningstøy i sekken, men den er totalt tilgriset. Og jeg HAR ikke energi til å gjøre noe med den altså, den er gammel og slitt og dette var siste spikeren i kista for dens del. Dessuten er jeg sikker på at det hele egentlig var dens feil. Drittsekk. (pun intended.)

Siden det var alt for sent å lage til ny lake, måtte jeg prøve og tømme så mye som mulig ut av sekken og opp i kannen igjen. Det gikk til min store overraskelse strålende – kanskje det eneste i denne prossessen som gikk smertefritt. For når jeg klinte griseriet i håret hadde det ikke ønsket effekt i det hele tatt – det ble ingen hanekam i alle fall. Alt håret samlet seg i en hinsides klissete sleik på toppen av hodet. Jeg skulte på sekken igjen, i mangel av noen bedre å klandre. Jeg trakk litt i håret og furtet litt for meg selv, før jeg ga skiten opp. Tydeligvis var det IKKE nok sukker, og jeg har ingen planer om å gjøre dette igjen i morgen for så å oppdage at det ikke funker uansett hvor mye sukker man har i.

Håret ble fint og rent i vask heldigvis, men det var ikke like lett å få badegulvet rent. Nå henger sokkene littegrann igjen der hver gang jeg prøver å gå over det, og det kjennes ut som om jeg fortsatt har en del klistret rundt om i ansiktet. Ja, for sukkerlake renner forresten, visste dere det?

God Halloween. Jeg for min del har planlagt å bli den bitre, gamle damen som insisterer på å gi drittungene grønnsaker istedenfor snop. Og nå skal jeg legge meg, for jeg innser at brorparten av irritasjonen min i dette øyeblikk kommer av mangel på søvn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg mener ikke å være negativ her altså, men tegnene på dommedag er over alt. Først begynner McDonalds å legge ned avdelinger. Jeg begynte å lukte lunten i det øyeblikket jeg hørte det jeg. Det at McDonalds legger inn årene er litt som når rottene på et skip begynner å finne fram badehettene sine – du VET du er ille ute. Etter å ha tygget litt på den nyheten traff jeg følgende skilt på bussholdeplassen min:

Dommedag! Plutselig angrer jeg litt på at jeg ikke reiser meg for gamle damer på bussen. Tråkker på plenen gjør jeg også. Jaja, McDonalds takker for seg, en av landeplagene er på vei tilbake igjen (Jeg tror Robbie Williams må kunne sidestilles med en middels stor gresshoppesverm) og jammen dukket ikke Apokalypsens fire gaulende ryttere opp også. Tone, Mira, Marion og Lise på samme scene?

Jeg er redd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var den endelig her, den tolvte boken i Wheel of Time-serien til Robert Jordan.  Det var skikkelig nostalgisk å endelig stå med den i hånden, jeg har jo lest serien siden ungdomsskolen en gang (det blir fort ti års tid) og jeg husker fortsatt at jeg en gang tenkte “Shit, jeg håper virkelig at han ikke sparker bøtta før han er ferdig med å skrive serien”. Det var mens jeg leste den tredje boken eller noe sånt, og den dag i dag lurer jeg litt på om jeg jinxet Jordan den dagen. For som kjent er så tok han faktisk kvelden i 2007 – midt i arbeidet med det som skulle bli den siste boken. Og det var gråt og tenners gnissel fra fans verden over.

Heldigvis for oss ble Brandon Sanderson hanket inn til å fortsette den, og siden Jordan hadde lagt et bunnsolid grunnlag for slutten kunne vi glede oss over nyheten om at den siste boken skulle komme likevel. Jeg husker da Robert Jordan uttalte at bok tolv skulle bli den siste i serien, uansett om den ble så stor at man måtte kjøre den fra butikken i vogn. Vel, det tok ikke lange tiden etter at Sanderson begynte å jobbe med den før han uttalte at her måtte det nok flere bøker til.. Eller som han så fint sa det; bok tolv måtte deles opp i tre deler. Jeg er litt vanskelig sånn jeg, for meg så ER det faktisk tre bøker, ikke en. Spesielt når den første “delen” er på over 700 sider…

Men jeg har som sagt fulgt serien siden tidenes morgen, og å endelig kunne fordype seg i Wheel of Time-verdnen igjen var herlig. Det var faktisk det. Jeg har snakket mye dritt om serien, om hvor alt for lang den er (JA, om man kutter ut kjolebeskrivelsene kunne man klart seg med færre bøker), at det tar alt for lang tid før bøkene kommer, han er alt for langtekkelig og så videre. Men når alt kommer til alt så koste jeg meg glugg ihjel.

I alle fall en stund. Så kom jeg på hvor høyt Jordan elsker intriger. Og de er der fortsatt, ett skritt fram og to tilbake – det er slitsomt å lese en Jordan-bok når man lever seg inn i det. Eller, jeg bør vel si Jordan/Sanderson. Det er alt for mange personer å konsentrere seg om, alt for mange løse tråder, alt for mange ondskapsfulle luringer som gjemmer seg i skyggene. Men det er god fantasy likevel.

Jeg har lest Mistborn-trilogien til Sanderson (forøvrig veldig god lesning, anbefales på det sterkeste!) og kjenner igjen skrivestilen hans derfra. Man merker at det er en annen forfatter – men det er ganske subtilt og man kan si hva man vil, men det ER Wheel of Time fra første siden av. Forøvrig syns jeg ikke de endringene en ny fortellerstemme skaper er negativt for serien, jeg føler i alle fall at denne boken var mer i bevegelse enn de forrige. De har jo vært ganske stillestående en stund, helt til slutten av bok ti i alle fall da alt begynte å skje på en gang.

Alt i alt, jeg er fornøyd. Sanderson har gjort en veldig god jobb med å skrive Wheel of Time – og likevel merker jeg at jeg sitter her og furter. For plutselig var boken slutt, og om den gode gamle tradisjonen skal følges så tar det fort et år eller to før neste bok kommer igjen… Og det er TO hele bøker igjen. Kåmm ånn! Jeg vil vite hvordan den slutter! NUH!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende